GETO

Geto var mitt første møte med hund. Jeg husker godt mine foreldre fortalte at de hadde kjøpt valp. Jeg var bare 6 år og veldig spendt. Han var en Welsh Corgi Pembroke fra Kennel Maxi i Porsgrunn. Geto ble en flott mørk hannhund. Han fikk sin del av de gjeve premiene fra utstillingsringen også og ble NUCH.

Vi gikk på dressurkurs hele familien, men jeg var nok for liten til å ta så stor del i oppdragelsen av Geto. Han ble en passe lydig hund som smeltet de fleste hjerter på sin veg. Når Geto var glad, lagde han lyder som hørtes ut som en klukkende høne. Han var helt sprø. Ellers så hadde han bestemte meninger og gjorde akkurat som det passet ham, hverken mer eller mindre. Men: gjeterhund, det hadde han i blodet. Han passet på broren min og meg, i tillegg var han veldig opptatt av å løpe rundt og samle oss på tur. Somrene vi var på Senja viste han også at han kunne gjete sau. Han sirklet raskt in saueflokken og flytte alle sammen med full kontroll.

Geto levde til han var 14 år gammel. Da begynte hoftene å svikte for ham og han klarte ikke gå i trappene hjemme lenger. Det var tydlig pinlig for en stolt hund at han også noen ganger tisset på seg.